GRAVAND – en gang Haugavågens flotteste fugl.
Magne-Henrik Velde
Gravanda er en av våre største ender.
Den er hvit med fargesprakende tegninger i grønt og svart, og med et iøynefallende rustrødt
belte rundt brystet og skinnende rødt nebb.
Gravanda er en trekkfugl som kommer tidlig på våren , og gjerne forlater hekkeplassen
så snart ungene kan fly.
Gravanda holder til ved større gruntvannsområder.
Gravanda er en gammelkjent art i Haugavågen og de tilgrensende gruntvannsområdene i
Vikingstadvågen og Stangevågen.
Bestefar, som og vokste opp ved Vikingstadvågen, fortalte meg at han husket gravanda fra
han var barn. Han kjente ikke til navnet gravand, men kalte fuglen for ringgås.
Dette er et lokalnavn som særlig tidligere ble brukt om gravanda flere steder i landet.
Også far kjente til gravanda fra sin barndom. Han fant reir av fuglen inne ved Straumen.
Selv har jeg fulgt gravanda her fra midt på 1960-tallet.
Fuglene kom tidlig på våren. Ved ankomst kunne det enkelte år være opp til 8-10 fugler her i
en kortere periode, og det kunne forekomme hissige kamper mellom hannene.
Utover våren forsvant de fleste av fuglene.
I en årrekke ble det værende igjen 2 par og en ekstra han. Kanskje var det ikke mattilgang for
flere fugler?
Det ene paret holdt til i Haugavågen, det andre lenger ute. Den enslige hannen syntes å bli
tolerert i begge revirene, men forsvant forholdsvis tidlig på sommeren ut av området.
Mot slutten av 1970-tallet var det bare ett par tilbake.
Dette paret (jeg antar det var det samme) ble sett i området til inn på 1980-tallet, men jeg
registrerte ingen hekkeforsøk de siste årene.
Gravanda hekker i ganger som den selv kan grave ut i løse jordbakker (her av navnet), eller
den kan hekke i naturlige hulrom, for eksempel under steinblokker.
Det var vanskelig å finne gravandas reir. De gangene jeg fant det låg det innerst i nesten
meterlange ganger/sprekker under eller mellom steinblokker.
Hvert gravandpar fikk vanligvis 6-8 unger på vannet, men bare få (noen ganger ingen) unger
vokste opp. Det var særlig svartbaken som var en trussel for de små ungene.
Det var nok ikke en bestemt årsak til at gravanda forsvant, snarere flere negative
sammenfallende påvirkninger:
-Innseilingen inn til Haugavågen ble gravd opp og utvidet slik at båter letter kom gjennom de
grunneste stedene.
-Bunnfaunaen endret seg.
Det kan ha vært en følge av endret gjennomstrømnings-mønster etter utvidelsen av
innseilingen, eller en følge av endrede klimaforhold med mer nedbør. Økende nedbør fører til
at jordpartikler i større grad vaskes ut og føres med bekkene til sjøen. Om partiklene
sedimenterer i gruntvanns-områdene kan det få negative følger for bunnfaunaen.
-Det var på denne tiden etablert en fast minkbestand i området.
Gravandhunnen var nok et lett bytte når den låg og ruget inne i en lang gang og ikke hadde
noen steder å flykte dersom minken fant reiret.
-andre ukjente forhold.
En og annen gravand kan ennå sees med års mellomrom i området. Dette er kun tilfeldige
besøk av streif-fugler og det er for tiden ikke noe som tyder på at arten kommer tilbake.
Tekst og foto:
Magne-Henrik Velde
Visnesvegen 357
4262 Avaldsnes.
Februar 2016.
Gravand han. 1982
Ett kull ikke flyvedyktige unger flykter fra fotografen. 1976.