Elida Sofie forteller

Elida Sofie Vikshåland forteller til Mette Elin Vikshåland Hvidsten i sin særoppgave
til Gymnaset 1984.

Elida Sofie flyttet til Vikshålandsgarden i 1932

 

Elida Sofie forteller :

 

Jeg ble født i 1904 og oppvokst på et lite gårdsbruk nord på Torvastad (Dale).
Vi var 6 søsken,4 jenter og 2 gutter,så problemer med å finne lekekamerater hadde vi ikke.

Jeg minnes mine foreldre som arbeidsomme og flinke mennesker.
De slet for å brødfø seg selv og oss barna.
Nødt for å jobbe hardt ble en jo slik som lønningene var på den tiden.
En hadde sjelden eller aldri noe fritid,nødvendige ting i hjemmet lagde foreldrene våre selv.

Mor karet ull og spant på rokken, slik at hun kunne strikke klær til oss etterpå.
Far lagde møbler til huset selv,ved siden av ryddet han jorden slik at det ble flatt og fint og en kunne dyrke nyttige matvarer på den.

Far hadde tidligere vært skipper på en seilskute.Noe av det kjekkeste vi viste var når han fortalte små historier fra den tiden.Etter at han giftet seg med mor ble han bonde på heltid på gården som hun fra før eide.

Da jeg var 10 år ble det krig (1914), vi merket ikke noe til krigen,da vi kunne brødfø oss selv.Verst gikk det nok for de som ikke hadde gard -De levde på en meget streng rasjonering.

Jeg kan nevne noe om hvordan prisene på mat var da.
1 Kg kjøtt kostet 50 øre,en stor pølse 10 øre,ett stort brød kostet 20 øre,og vi fikk 7 kaker for 10 øre.

Fisk var det nok av på den tiden,så vi fikk nytte godt av den som mat.
Frukt og slikkerier visste vi knapt hva var. Vi fikk kanskje en appelsin og en fersken til jul,noe vi synes var stor stas.

Som julegave fikk vi sko eller en ny kjole,noe vi stadig manglet.
Krigen varte til 1918,det året kom og spanskesyken til landet.Den krevde mange menneskeofre.Vår familie ble også rammet,men kom heldigvis lett fra det.

To år senere,da jeg var 16 år gammel begynte jeg i sildearbeid.Det var vanlig at ungdommen på min alder (her i distriktet) tok seg jobb i silda.
Noe snakk om utdanning var det aldri.For det første hadde få råd til slikt,og for det andre var kommunikasjonene svært dårlige slik at de fleste foretrakk å jobbe.
Det var svært vanlig at barn hadde jobb ved siden av at de gikk på barneskolen.

Da jeg var 10-11 år arbeidet jeg fra 8-5,3 dager i uken i 3 uker.Det var på ett krabbekokeri hvor jeg tjente 8 øre pr. time, mens de voksne tjente 30 øre pr. time.Det var helst kvinner som hadde denne jobben.

I tillegg til at barna jobbet måtte de selvsagt kunne leksene.Det ble svært hardt for mange,da det hendte vi jobbet overtid også.Det var mang en trett elev på skolebenken i den tiden ja.Jeg likte meg best da jeg var ferdig med skolen og jobbet i silda.
Det var liten lønn vi fikk igjen for strevet,men så var det desto mindre å bruke pengene til da i forhold til nå.
Vi barna måtte tidlig krøkes.Da vi begynte på skolen måtte vi både kunne lese og skrive.Det var bare 5 klasser i grunnskolen den gang.Allerede i første klasse måtte vi vi kunne leksene våre utenat.Salmevers og Norges saga måtte vi lære utenat i 2. klasse.

Lærerinnen vår var streng og vi kunne bli hardt straffet dersom vi var uoppmerksomme og ulydige,ellers kan det sies at lærerinnen var rettferdig,og da vi var oppdratt til god disiplin ble det sjelden noe bråk.
Dersom vi var særs flinke fikk vi anledning til å slutte ett år tidligere på skolen.

Maten på den tiden var ikke dyr ,men så var lønningene deretter.Jeg kan huske vi fikk 7-8 kroner for en kalv,og solgte vi en ku til slakt kunne vi få opptil 40 kroner for den.Melken var 10 øre pr. liter.
Vi kjøpte ikke dyr,men alte dem opp selv.Vi trengte aldri dyrlege,mor var flink med dyr,hvis de feilte noe fikk hun dem snart friske igjen.

Det ble bedre tider mor slutten av 30-årene,helt til det ble ny krig.Med den fulgte nød og elendighet slik det har for vane å gjøre i slike tider.
Vi hadde rasjoneringskort på alt,det var knapphet og vi hadde vanskligheter med å få endene til å møtes.
Under slike forhold tror jeg nok at folk kommer hverandre nærmere.Vi delte med hverandre slik at alle mettet sulten.
Om ikke rasjoneringen strakk til var de fleste forretninger og bakerier behjelpige med å gi det som var til overs.
Til tross for den svake ernæringen synes jeg det var merkelig at det fantes så lite sykdom blandt folk,i forhold til nå.Vi burde absolutt ha noe å lære fra slike tider.

Vi stekte silda og fisken i olje som vi fikk fra en sildoljefabrikk.Sukker fantes nesten ikke.Vi hadde sko av papp som var vonde for bena.

Når jeg fikk tak i ull,karet jeg den,etterpå måtte jeg gå 4 km til min mor som spant den til garn.
Etterpå kunne jeg strikke kofter,votter og strømper.
Når jeg hørte at det var kommet nytt tøy til Haugesund,bar det avsted.
Jeg kan ennå huske problemet jeg hadde med å skaffe tøy til konfirmasjonskjole til datteren min,det var ikke av beste sort,men en måtte klare seg med det som var.

Tyskerne kjøpte mye av varene,og de som hadde penger forsynte seg grådig,slik at forretningene som før krigen var fulle med varer ble tømt på kort tid.

Vinteren 1942-43 minnes jeg som fyktelig kald.Poteter og andre rotfrukter frøs i jorden.En fikk lite kraftfor til dyra,så melk og kjøtt ble det dårlig med.

Jeg kan huske at ett tysk fly nødlandet på et islagt vatn like i nærheten (Haugavågen),den var så tykk at en kunne kjøre med tunge lastebiler på den.

Det var en mengde fly fra England som fløy over oss i den tiden.Engelskmenn og Tyskerne som den gang holdt til ved Salhus skjøt mot hverandre.

Ett Engelsk fly ble skutt ned over Bø og 3 menn ble drept.Jeg gikk den gang over en åpen slette like i nærheten.Et tysk transportfly føk så lavt at jeg kunne se folk i vinduene.Det ble skutt ned av Tyskerne som trodde flyet var Engelsk, fordi det ikke gav signaler.
Flyet føk i flammer over Tonjer fyr.Bare en levde da,men døde kort tid etterpå.
Dette var ett syn jeg sent vil glemme.

Det var mange rykter ute å gikk i denne tiden.Folk flyktet fra hjemmene sine i tro om at stedet de bodde på skulle bli bombet.

Radioen fikk vi ikke beholde,så vi fikk følge lite med i det som skjedde rundt om i verden.
Farfar var med i hjemmefronten,de drev blandt annet med ulovlig radiolytting.vi konene fikk ikke høre om dette.De gjemte den i låven og andre steder hvor de var godt skjult for Tyskerne.Endel mennesker i distriktet ble satt i fangeleir.Noen kom fra det med livet i behold,andre ikke.

Vi gikk jo selvsakt på dans.Den foregikk rundom på sjøhusene i distriktet.Det kostet ingenting å komme inn,men vi ofret som regel spellemannen en slant.Ellers ble det som oftes til at vi som var jenter satt hjemme hos mor om kveldene. Vi sydde og lagde små ting til vi skulle gifte oss.

Skulle komme oss noen vei var det å bruke sykkelen,det fantes jo ikke biler.Vi syklet ofte søndagstur til Kopervik.Veien hadde vi jo for oss selv,så det var ikke uvanlig at vi syklet 4 stk i bredden.

Skulle vi kjøpe ting vi trengte måtte vi av sted til Haugesund.For å komme dit måtte vi gå 3-4 Km og ta båt over Karmsundet.
Med lite fritid kan du nok skjønne at det ikke var ofte vi fikk anledning til å ta den turen.

Jeg må si jeg savner den tryggheten vi før hadde,vi kunne gå fra ulåste dører uten at noen stjal fra oss.
Voldtekt og andre former for kriminalitet hørte vi sjelden eller aldri om.
Få tjente bedre enn andre,så det slapp å bli noen konkurranse mellom folk,og jeg kan vanskelig forestille meg at det var noen som falt for fristelsen til å stjele.

Jeg skulle ønske ungdommen idag skulle fått vokst opp på samme måte som vi gjorde.
Det veldstandssamfunnet vi nå lever i skremmer meg.
Jeg er vant til å spare og har vanskelig for å akseptere de unges levemåte.
Få av dem vet hva det vil si å virkelig slite fOr pengene.

Jeg tror nok det er de eldre i samfunnet som er flinkest til å spare og utnytte ressursene.
Jeg undrer meg mang en gang på hvordan det hele vil ende når vi eldre faller bort.
Skulle det bli nedgangstider igjen og en blir nødt til å leve spartansk,tror jeg de fleste ville få problemer med å takle en slik situasjon.

Vel, en får se tidene an og håpe at det endrer seg til det beste.
Jentene hadde en helt annen instilling til fremtiden da jeg var ung.Vi drømte om å bli gift å få barn.Det var mannen som skulle forsørge familien,mens vi skulle ta oss av hjem og unger.

Jeg ble gift i 1927,det er nå over 50 år siden.Vi har bodd forskjellige steder her rundt i distriktet,men for 40 år siden slo vi oss ned på Vikshåland.

Det var dårlige tider,og konkurransen om arbeid var stor.Farfar brøt stein og jord hos en nabobonde.Det var hardt arbeid,og redskapene var dårlige,lønnen var kun 3 Kr dagen.Etterpå
var han på såkalt nødsarbeid det ble satt i gang av kommunen til slike som var arbeidsløse.

De fikk 2 Kr dagen av bøndene og 2 Kr dagen av kommunnen,altså 4 Kr dagen for slitet.Vi var vant med å spare slik at vi klarte oss.

Vi fikk etterhvert 3 barn ErV,NN og NN.Klær til dem sydde jeg selv helt til de ble konfirmert.

I 1945 tok krigen endelig slutt ,og alle var lettet,det tok imidlertid lang tid før alt ble normalt igjen.
Farfar arbeidet på Bø teglverk fra 7 om morgenen til 5 om kvelden,for å skaffe oss det nødvendige.Det var hardt slit til liten betaling.

I 1950-årene tok vi over gården etter foreldrene til farfar.Jeg måtte gjøre det meste av gårdsarbeidet alene i 10 år fordi farfar arbeidet på Bø.
Jeg melket 6 kyr med hånd om morgen og kveld.
Hest hadde vi selvfølgelig,vi måtte stadig bytte dem ut da de ble fort utslitt.

Etter 20-års gårdsarbeid gikk vi av med pensjon og eldste sønnen vår overtok den.

Ja, nå har vi vært pensjonister i noen år og vi kan ta livet med ro.
Vi har voksne barnebarn som besøker oss og som liker å høre oss fortelle om hvordan vi hadde det da vi var unge.De trekker på smilebåndet når vi gjemmer på »ubrukelige» ting som de kaller det.
Nei,kast det sier de,og kjøp nytt!
Vi har vanskelig for å kunne dele Deres oppfatning om hva som kan brukes og ikke.

Det skyldes nok den store forskjellen på slik forholdene var da vi var unge og nå.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.